“Frokosten så god ut, stolen og mannen derimot….?”

Eller, hva om folk bare tenker før de snakker, skriver, etc…?

Gjennom mange år har det vært et gjentagende tema at vi må gjøre noe med mobbing, utestenging, trakasering, etc. Vi har hatt en lange serie av tiltak, ønsker, drømmer, kampanjer, folk som skal “fikse det” bare de får mange nok statlige millioner etc. (et av de ferskte tiltakene/hypene er Manifest mot mobbing, forsåvidt en bra greie, bortsett fra det vanlige problemet med at kommunene ikke må gjøre noe, og at det fremdeles er 61 (62 dersom vi teller Svalbard) kommuner som ikke gidder å delta…)

I går tidlig fikk jeg nok en påminnelse om dette, det har blitt i går fordi jeg har brukt litt tid på å tenke på hva jeg skulle gjøre med dette (og omtrent nå tenkte jeg at jeg må si noe om det)… Grunnen til at jeg har brukt endel tid til å finne ut av hvordan jeg skulle reagere var at opplevelsen handlet om meg, men uten at det plager meg (dvs. det plager meg at folk sier sånt, men det plager meg ikke at personen sa det om meg…) helt kort skjedde følgende:

  1. jeg satt på en kafe i en veldig god diskusjon om mange temaer
  2. jeg ble tatt bilde av og bildet ble (med min tilatelse) publisert
  3. en eller annen person jeg ikke aner hvem er, eller noe om, kommenterte på bildet med: “Frokosten så god ut, stolen og mannen derimot….?” og fulgte opp med: “For å sei d sånn, de såg ut t å passe sammen!” (legg merke til hvor herja/ødelagte stolene er…)
  4. jeg tenkte noe ala. “hva er personens problem med menneskeheten og verden rundt seg?” og glemte det… (jeg glemte det fordi det jeg ikke kunne brydd meg mindre om vedkommendes kommentar om bildet av/med meg…)
  5. etter litt slo det meg at dette kunne vedkommende ha skrevet om mange andre der ute som kunne tatt det alvorlig og tungt… jeg tenkte også på at kankje er det forsøk på å vitse litt, men det hjelper jo ikke noen som eventuelt tar sånne meldinger til seg…
  6. så tenkte jeg: tenk om barn ser sånne kommentarer om foreldrenene eller søskene sine (en katalysator til at jeg tenkte det var nok at jeg klikket meg frem til Facebook-profilen til vedkommende og det første jeg så var et bilde av personen (antar jeg) sammen med et lite barn)

Så da rullet det litt rundt i hodet, skal jeg si noe til personen?

Det jeg først og fremst tenker er: gjør et forsøk på å tenke deg om… verden er full av folk (og folk som står dem nære) dette kunne vært en tøff (eller værre) opplevelse for… Så tenkte jeg mer på om jeg skal si eller skrive noe til vedkommende… Det er dette her jeg skal si, det jeg sier her, sånn skal ingen holde på… jeg skal også si at når vedkommende først gjorde dette så var det bra at “Frokosten så god ut, stolen og mannen derimot….?” ble sagt om meg, jeg tåler det. For meg var det ikke annet enn en påminnelse om det uakseptable folk gjør mot hverandre og at dette er en person som har mye (veldig mye?) å lære (det har forsåvidt de fleste av oss)…

Så da er det bekreftet igjen, folk gjør idiotiske ting, og det er som vanlig like vanskelig å lande på om det er mest bra eller mest dårlig at det (antagelig) er fordi de (antagelig) ikke tenker (seg om) at de gjør/sier/skriver sånt…

Regner med at det er quite obvious hvorfor jeg ikke sier noe (mer) om hvem dette er og/eller hvor dette skjedde… og jeg forstår at om noen vil så er det nok informasjon her til å finne frem, men det trenger ingen gjøre… hvem/hvor er ikke viktig her, det viktige er at folk reflekterer mer over hva de gjør, hva de sier, hvordan det kan ramme andre og ikke minst hvor lett det faktisk er å la være å si/skrive sånt om/til andre…

3 thoughts on ““Frokosten så god ut, stolen og mannen derimot….?”

  1. Sigrid Wirgenes

    Jeg leste også denne kommentaren og så bildet i går og tenkte etter litt irritasjon at det sikkert var ment som en (fryktelig dårlig) spøk

    Problemet er at når vi som i dag er foreldregenerasjonen var små, så forsøkte foreldrene våre å få inn et minimum av folkeskikk og høflighet hos oss.
    En kan spise med bestikk, en reiser seg for gamle damer på bussen, en hilser høflig på mennesker og man peker ikke og ler av mennesker som er annerledes, rare, kledd i rare klær, ekstra pene, stygge eller handicappet på et eller annet vis. Har vi noe å si om et menneske så gjør vi det når vi kommer hjem og kan snakke uforstyrret.
    Og de fleste av oss forsøker å holde oss til folkeskikken vi har med hjemmefra, men den inkluderte ikke sosiale medier. Plutselig så lever vi i en verden der vi alle har en offentlig stemme enten vi vil eller ikke. Vi kjenner kanskje at vi ikke har så mye vi vil si, eller vi har kanskje ikke tenkt over om vi vil bruke den stemmen eller ikke, men den er der, og det vi sier høyt på internett sees av fryktelig mange mennesker.
    Så der står vi da, uten noe videre trening og heller ikke med noe folkeskikksgrunnlag hjemmefra og prøver å si noe morsomt på et sosialt medie vi egentlig ikke forstår. (Vi har vel alle vært der og sagt ting høyt, og skulle ønske vi hadde hatt det usagt)
    Plutselig står vi der på et virtuelt Karl Johan og peker og ler høyt av nærmeste “raring.” Og etter en stund begynner vi å oppdage at hel det virtuelle Karl Johan peker og ler tilbake uten at vi helt forstår hvorfor, men sannheten er at de virtuelle buksene våre har falt langt under knehøyde og det man trodde var en morsom kommentar kanskje burde vært sagt med innestemme og ikke sagt høyt med den offentlige stemmen som vi nesten ikke var klar over at vi hadde.
    Poenget er at i dag har vi alle denne offentlige stemmen, vi må forholde oss til det og lære oss hva vi skal bruke den til. Vi i foreldregenerasjonen må lære oss hvordan dette virker og vi må ta ansvar for at våre barn lærer et minimum av folkeskikk som passer til den verdenen vi lever i også.
    Dette var sannsynligvis en uskyldig kommentar i utgangspunktet, og jeg håper vedkommende kanskje lærte litt også. Men i den store sammenhengen, hvis vi ikke tar ansvaret vårt alvorlig så mister vi en hel generasjon med offentlige stemmer som ikke tør, vil eller orker å uttale seg offentlig eller være synlige i sosiale medier fordi de risikerer og bli pekt på og ledd av. Nettmobbing begynner dessverre å bli et ganske utbredt problem. Og i den store sammenhengen er kanskje den kommentaren du fikk ubetydelig. Men ja, her må vi ta et ansvar, det er faktisk ikke ok å peke og le høyt av noen enda. Det gjelder også på Facebook!

    Reply
  2. Rolf Erik

    Unnskyld. Jeg legger meg helt flat. Dette var en tanketom kommentar som på ingen måte var ment å ramme deg slik den gjorde. Et klassisk eksempel på at jeg med fordel kunne latt ordene gå en runde oppi hodet før jeg postet det. Når jeg leser det igjen nå virker det jo enda verre. Uff og uff. Beklager så mye!

    Reply
  3. tawaterhouse Post author

    takk, og veldig bra at du skriver det her, det krever såpass mot at mange ikke ville gjort det…

    jeg har lyst til å understreke (som jeg skrev over) at “jeg tåler det. For meg var det ikke annet enn en påminnelse om det uakseptable folk gjør mot hverandre”…

    Reply

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *